Nå er det blitt onsdag og vi er kommet halvveis i denne praksisperioden. Endelig slapper jeg litt mer av, og føler at jeg begynner å få kontroll på ting. Den første uken var kjempeslitsom, men allikevel så lærerik og spennende. Det er jo noe helt annet med disse små barna enn tiåringene vi hadde i fjor, så tilvenning trengtes i stor grad. Heldigvis har jeg en helt fantastisk praksisgruppe, så hjelp og støtte er det ikke mangel på.
Man merker godt at elevene ikke har gått så lenge på skolen, de har vanskelig for å sitte i ro, og finner ofte ut at "nei, nå var dette kjedelig, jeg gidder ikke dette mer". Jeg vil gjøre noe annet! De første dagene synes jeg det at de ikke kan sitte stille var veldig problematisk, men enten så er det jeg som er blitt mer vant til det, eller så sitter de litt mer stille nå. Sannsynligvis er det en kombinasjon, iallefall er ikke det såå stort problem lenger. Elevene er jo egentlig bare så skjønne, men jeg synes egentlig at mange av dem ikke er helt klare for skole enda. Flere av dem har verken tolmodighet eller mulighet til å sitte i ro mer enn et par minutter om gangen, og har liten forståelse for det som skjer på skolen. Samtidig ser jeg mange elever som virkelig er klare for skolen. Som er oppriktig interessert i å lære noe (noen synes til og med at det går alt for seint). Jeg har iallefall sett tydelig at det er mange år mellom mange av elevene mentalt sett. Undervisningen må dermed tilpasses til mange forkjellige nivåer, sannsynligvis mye flere enn lengre oppe i skolen.