Testing i skolen?

På torsdag hedde vi en test på skolen. Den blir kalt TEDS og er en internasjonal undersøkelse som tester matematikkkunnskapene hos lærerstudentene i mange land. Dette fikk meg til å prøve å gjøre meg opp en mening om slik testing på elever. Slik realiteten er, så er det jo en del slike tester i norsk skole i dag. Vi har de nasjonale prøvene, vi har slike internasjonale tester som PISA-undersøkelsen, TIMSS og PIRLS. Jeg synes det er litt vanskelig å vite hva jeg skal mene om dette uten å ha noe forskningsmateriale eller teorier på området å forholde meg til, meg ser jo klare både positive og negative sider med slik testing. En positiv side er jo at elevene får trent seg i "eksamenssituasjoner" fra tidlig av. Det er ofte vanskelig å gjøre sitt beste på eksamen hvis det er en helt ny situasjon som man ikke føler seg helt trygg på. På den andre siden har du den følelsen av å milykkes enb del elever sitter igjen med etter slike tester. Testen er for vanskelige, det er jo den samme testen alle elevene får, selv om norsk skole til vanlig bygger på et prinsipp om tilpasset opplæring. Det som er hensikten med slike prøver er jo å kartlegge kunnskapsnivået enten på landsbasis, slik at vi kan sammeligne oss med andre land, eller på hver enkelt skole. Spørsmålet jeg stiller meg er hva får en ut av en slik test, hva bruker en resultatet til? Media bruker resultatet på slike tester til å trekke frem hvor håpløs norsk skole er, skoleeierne bruker slike resultat til å stille seg selv i forhold til andre sammenlignbare skoler, foreldre ser på dette som en slags kvalitetsmåling for hver enkelt skole, men hva slags konklusjoner kan man egentlig trekke? Hvis man ser på disse internasjonale testene, må en jo før en trekker eventuelle konklusjoner se på en del innvirkende faktorer. Læreplanene i de ulike landene kan ha svært ulikt fokus, den norske og den finske læreplanen (to land som har blitt sammenlignet mye i det siste) har helt forskjellige verdier de er basert på. Tradisjonen i den norske skolen har vært å ha et fokus på sosial trivsel og mellommenneskelige forhold i tillegg til faglig fokus. Dette har ikke vært så viktig i Finland. I slike prøver er det stort sett kun faglige kunnskaper som blir målt. Den sosiale kunnskapen de norske elevene sitter igjen med kommer ikke til utrykk her i det hele, og er vanskelig å måle. En ting som ble sagt da vi fikk litt informasjon om slike prøver før vår egen test, var at selv om norske elever alt i alt ikke har scoret så veldig høyt på disse internasjonale testene, har de på CIVIC-testen scoret høyt. CIVIC tester kunnskap innenfor samfunnsfag og lignende. En annen faktor an bør ta hensyn til før en begynner å sammeligne, er hvordan testene blir sett på i det enkelte land. Jeg tviler for eksempel på at det er så veldig mange norske elever som pugger til PISA-testene, men det kan nok forekomme i en del andre land i verden.

Uke 13 - Ungdomsalder og ungdomsidentitet

Dette er et tema som jeg synes er veldig spennende å ha om. Jeg har lyst til å jobbe på ungdomsskole, og ser derfor på dette som svært aktuelt tema. Samtidig synes jeg ikke det er så veldig lenge siden jeg selv var i denne fasen, vil egentlig kategorisere meg selv som en ”eldre” ungdom. Jeg kjenner igjen en del av teorien fra mine egne år som opprørsk ungdom der alt skulle testes og utprøves, og det jeg er overbevist om er at hvordan man er som person i ungdomstida har veldig mye med påvirkning av miljøet. Jeg kommer fra en bygd hvor ungdomsmiljøet kan regnes som rimelig tøft, vi har vel toppet en del undersøkelser opp gjennom årene når det blant annet gjelder debutalder for alkohol og lignende. Da jeg gikk i åttende klasse var det veldig sterke forventninger om at en skulle drikke alkohol, og det var tøft, ja, nesten en nødvendighet å lyge til foreldre om hvor en var. Riktignok tror jeg denne trenden har snudd litt de siste årene.
Det spørsmålet jeg stiller meg er egentlig hvor slike uheldige trender oppstår? Helt klart er ungdomsalderen ofte en tid preget av usikkerhet og utprøving av grenser. Man er aldri så påvirkelige som en er i ungdomstida, men ikke fra hvem som helst. Man går fra at foreldre er den viktigste påvirkningskilden til at det er medelever. Det sier seg selv at målene og verdiene da blir noe endret, og sjeldent til det bedre, man er i denne perioden ofte svært selvsentrert og fokuset ligger i stor grad på å ha det gøy her og nå fremfor å tenke fremover. Jeg tror det er veldig viktig s om voksenperson å sette klare grenser for ungdommen samtidig som en viser varme og skapertillit. Har man som ungdom klare grenser å forholde seg til, tror jeg behovet for å tøye disse grensene blir mindre.
En ting som slo meg da jeg leste i boka til Imsen, var at jeg tror mye av denne opprørskheten i ungdomsårene skyldes at man ofte ikke har noe klart mål i sikte i denne alderen. Man er usikker på fremtiden, det er vanskelig å vite hvilket yrke man skal velge. Jeg tror det ofte er de ungdommene som ikke helt vet hvilken retning de skal velge og ikke helt har funnet sin plass enda, som jar det tøffest og kan være mest utfordrende i denne perioden. De som vet hva de vil, som allerede har bestemt seg for å bli lege eller advokat, konsentrerer seg ofte om å jobbe mot dette målet. Alt i alt tror jeg ungdom fremfor alt trenger retning, klare grenser og voksenpersoner de kan stole på.

Praksis

Nå begynner praksisperioden å nærme seg slutten, og vi er midt inne i overtakelsespraksis.Desverre har jeg gått glipp av veldig mye av praksisen, fordi jeg har vært syk, men nå kommer jeg sterkt tilbake denne siste uken iallefall. Nå er jeg på 6. trinnet sammen med Liv og Knut. Det går egentlig ganske bra, men det er utrolig uvant å ha med så store elever å gjøre. Jeg merker godt på meg selv at fokuset blir liggende på et litt annet sted enn når jeg underviser på 1. trinnet. Jeg kjenner at jeg blir en god del strengere med 6. klassingene, men en må da kunne forvente litt mer av dem når de er blitt så store. Likevel ser jeg at det er mye de samme tingene man må minne dem på også etter så mange år på skolen. Det er fortsatt vanskelig å sitte i ro i kroken, å rekke opp hånden hvis en vi si noe, og å få med seg beskjeder. Samtidig synes jeg det er kjekt med elever som er blitt så store at en kan snakke mer skikkelig med dem, en kan ha "ordentlige" samtaler og man kan tulle litt med dem.

I dag har jeg fått prøvd meg som heimkunnskapslærer. Det var en kjekk opplevelse. Jeg gruet meg litt på forhånd, for jeg var usikker på hvordan elevene ville oppføre seg i en slik situasjon. Timene gikk likevel veldig fint. Bortsett fra en gruppe som hev et halv kg. sukker i grøten sin med en gang jeg snudde ryggen til, var elevene kjempeflinke og flittige. De laget grøt og bakte klippekrans som bare det. Guttene var litt motvillige til å rydde og vaske, men etter et par påminninger om at det var dem som hadde ballbingen i friminuttet (noe som er ukens store høydepunkt hos 6. trinnet) , og at de ikke fikk gå ut før det var helt rent og fint på kjøkkenene sine, ble det fort rent og pent hos dem også!