Denne gangen lærte vi om barn med særskilte behov og da spesielt paragraf 5 elever, altså elever som ved enkeltvedtak får ekstra ressurser. Vi lærte også litt om saksgangen når en elev skal få ekstra ressurser.
Jeg har valgt å konsentrere meg om elever med lese- og skrivevansker. Selv om mange elever får den hjelpen de trenger for eksempel ved å få ekstra ressurser gjennom § 5, er det en del elever som ikke får den hjelpen, som gjerne ikke har en våken nok lærer eller som har mer uvanlige lærevansker som gjerne er vanskelige å oppdage. Jeg tenker på disse elevene som ikke får noen form for "diagnose", men som bare føler seg mindre intelligent enn alle andre og alltid blir hengende etter. Nå er det jo ikke slik at de som ikke har fått en utredning og diagnose, ikke får opplæring på sitt nivå. Vi har tross alt et prinsipp om tilpasset opplæring for alle, men det hadde bare besvart så mange spørsmål for slike eever. "Åja, det er en grunn til at jeg aldri får til matten, jeg er ikke bare dum" en får plutselig mye flere hjelpemiddel og oppfølging. Dette er noe som har bedret seg mye de siste årene og blir nok enda bedre etter hvert som lærere og annet fagpersonell får enda mer kunnskap rundt problemene.
En annen ting jeg tenker på er ressursmangelen i skolen. Det er en kjent ting at det er får få kompetente fagpersoner i skolen, og med så pass mange elever som har rett på ekstra ressurser, er dette et problem og kommer til å fortsette å være et problem ettersom en blir mer og mer obs på barn med særskilte behov.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
1 kommentar:
Jeg har har personlig gått noen runder med meg selv når det gjelder dette med diagnose. Er det bra eller dårlig med diagnostisering? Bidrar en diagnose til at eleven får sårt tiltrengt hjelp, eler vil den føre til en livslang stigmatisering? Dette er spørsmål som jeg tror i alle fall foreldre til barn med lærevansker vil stille seg. Etter å ha tenkt mye på dette, så har jeg kommet fram til at det tross alt er bedre å få en diagnose. Da vl ressurser og hjelp ligge åpent or barnet gjennom skoletiden. Men en anen ting, som du også er innom, er det at barnet vil få svar på spørsmål de har grublet mye på. En spesialpedagog fortalte meg en gang at hun svært opplevde en enorm lettelse hos barn og ungdom når de fikk en diagnose. Da var de ikke lenger "late" eller "dumme", men personer med en reell vanske, som de kunne sette ord på.
Legg inn en kommentar