Ja, da avslutter jeg bloggen min...

Da var tiden kommet for å avslutte bloggen og egentlig pedagogikken også for i år. Nå blir det nilesing av pensum frem til eksamen. Da er det enda bra at mye av pensumlitteraturen av lett og lese, og går an å sette seg ned og lese som en god bok. Repetisjonsøktene ser jeg frem til da jeg fikk svært mye ut av forberedelsesarbeidet til dette. Jeg kunne godt tenke meg å sitte sammen med noen andre studenter og, om ikke mer, samtale rundt en disposisjon til hvert av emnene man kan komme opp til ekssamen i.

Bloggen har blitt et fint verktøy for min refleksjon rundt pedagogiske emner, og jeg tror jeg er blitt mye mer bevisst på mine tanker og standpunkter rundt mye rart. Jeg synes pedagogikkfaget er kjempespannende, og synes egentlig at vi kanskje har hatt litt for lite av det. Jeg kjenner at jeg kunne godt hatt et år til med padagogikk før jeg går ut i arbeidslivet.

Når det er sagt vil jeg takke alle medstudenter og lærere for et spennende og lærerikt år sammen, selv om vi er et refleksjonsnotat og noen eksamener unna ferien ennå. For min del har dette året vært mye bedre enn fjoråret. Jeg har jobbet bedre selv, samtidig som jeg synes mye av pensum har vært mer spennende og lettere å få oversikten på i år.

Det nærmer seg eksamen...

Nå har vi snart fullført to år med pedagogikk, og det nærmer seg eksamen. Nå skal vi ha nok kunnskap om pedagogikk til å være lærere. Det skremmer meg litt, men når jeg tenker på alt jeg har lært de siste årene, så er det ganske mye. Noe av det viktigste jeg har lært meg er nok å reflektere over det jeg har lært og utover det. Det var noe jeg gjerne ikke praktiserte så mye tidligere. Jeg tror egentlig ikke jeg i utgangspunktet har vært en så veldig reflektert person, men både undervisningsmåten og ikke minst bloggen har hjulpet meg til å komme i gang med en litt mer reflektert tilnærming til fagstoffet. I begynnelsen var det bloggen som gjorde at jeg fikk satt meg ned og reflektert over emnene som ble tatt opp i undervisningen, men etter hvert ble dette mer automatisert, og det har blitt til at jeg ofte sitter og reflekterer over ulike pedagogiske emner vi har tatt opp i undervisningen eller jeg har lest om, enten når jeg sitter på bussen eller før jeg sovner om kvelden. Jeg tror at jeg gjennom bloggskriving, selv om jeg ikke har vært like ivrig til enhver tid, har hjulpet meg mye til å bli flinkere til å sette ord på tankene mine. Jeg har fått øvd meg på å formulere meg bedre.

Når det gjelder pedagogikken mer generelt synes jeg det er et utrolig nyttig fag, selvfølgelig spesielt for oss som skal bli lærere, men også for alle andre. Det er nesten som deler av dette faget burde integrert i grunnskolen eller i alle fall i videregående skolen. Det å forstå hvordan en lærer, og bli bevisste på dette er viktig ikke bare for lærere. Det samme gjelder dette med psykisk utvikling tror jeg mange hadde hatt fordel av en pedagogisk tilnærming til. Spesielt med tanke på at de fleste en gang skal bli foreldre.

Alt i alt er det utrolig mye spennende innenfor pedagogikkfaget, og selv om dette er avsluttende fag i år, kommer jeg helt klart til å fortsette å lese mye om pedagogiske emner fremover.

Eriksons åtte aldre

Jeg har lest litt i Evenshaug og Hallen sin bok om barne- og ungdomspsykologi om dette med personlighetsutvikling, og Eriksons åtte aldre. En del vil si at Eriksons teori er videreføring av Freuds psykososiale teori. På mange områder tilslutter og bygger Eriskons arbeid på Freuds teorier, men på en del punkter bryter det også med Freud, og er mer i samsvar med moderne tenking. Erikson er for eksempel ikke fult så opptatt av nevroser og feilutvikling, kort sagt det negative, men er vel så opptatt av hvordan barn kan få en sunn og god utvikling, og mestre de utfordringene (også kalt kriser) det møter. Tanken bak teorien er at i hver av de åtte aldrene et menneske skal gjennom i løpet av livet, møter man en konflikt hvor en kan utvikle seg i den ene eller den andre retningen. En kan utvikle seg positivt eller i negativ retning i hver alder, og de alternative utviklingene blir satt opp som motpoler, f. eks. i ungdomsalderen, kan en enten utvikle identitet eller motsatt, identitetsforvirring. Målet er selvsagt at man utvikler seg positivt i hver alder. I tillegg understreker Erikson at det er en gjensidig avhengighetsforhold mellom disse aldrene, og utviklingen i hver av disse. Hvert ledd står i forhold til de andre og er avhengig av at det skjer en rett utvikling i en rett rekkefølge.

Teorien er i utgangspunktet veldig grei og oversiktlig, men uten at jeg skal si at jeg har forstått den helt riktig, er den kanskje litt svart-hvitt, synes jeg. Den viser viktige punkt som er under utvikling under hver alder, men jeg tror samtidig at det bare er noen av mange problemer og utviklingsområder et menneske skal gjennom. Jeg tror også at det å sette en alder på når de ulike stadium skjer er risikabelt, da det er store individuelle forskjeller for utvikling av personligheten. Samtidig er det store kulturforskjeller og situasjonsforskjeller for hva som blir de mest fokuserte områdene for utvikling. Når det er sagt synes jeg det er en veldig konkret og grei modell å forholde seg til, som har den styrken at selv om den bygger på Freuds teorier, dekker den hele livsløpet, og ikke bare barne- og ungdomstiden.

Foreldresamtale

I dag fekk eg vere med på ein foreldresamtale, i samanheng med praksis. Det var ei spennande erfaring. Det var interessant å sjå korleis kontaktlærar på førehand hadde sett seg godt inn i korleis eleven ligg an både faglig og sosialt. For kvar elev hadde ho skrive eit notat på både det som er bra eller, har blitt betre, og det som eleven treng å jobbe litt ekstra med framover. Ho starta samtalen med å spørje om det var noko mora hadde på hjartet. Då det eigentlig ikkje var det, fortalde ho om korleis eleven gjer det på skulen og korleis utviklinga har vore. I og med dette er første trinnet, vert det naturleg å snakke ein del om utviklinga innanfor lese- og skriveopplæringa. Læraren fortalde og litt om korleis eleven har gjort det på dei ulike testane dei har gjort av elevane i løpet av året.

Det som var kjekt å sjå, var korleis kontaktlærar fekk det til å bli ein uhøgtidleg samtale, to vaksne imellom. Det har gjerne lett for at det kan bli litt ubehageleg i slike situasjonar, nokre foreldre kan oppfatte lærarens anbefalingar eller råd som kritikk. Som lærar må ein i ein foreldresamtalesituasjon vere aktsam med ordval og korleis ein legg ting fram.

Trafikkurs

I går og i dag har vi gjennomført trafikkurs. I går hadde vi besøk av Trygg trafikk i tillegg til at vi forberedte sykkelløpet vi arrangerte for 5. trinnet i dag. Trygg trafikk hadde mye interessant å komme med. Det meste var nok slikt som de fleste burde være klar over fra før, men jeg fikk et par ting å tenke på. Dette med trafikk på skoleveien for eksempel. Det er jo virkelig slik at det stort sett er foreldre som gjør skoleveien utrygg, siden så mange velger å kjøre barna sine til skolen. Et annet aspekt ved det som jeg synes er viktig er at elever nå til dags sitter forferdelig mye i ro allerede om de ikke skal kjøres til skolen hver dag i tillegg. De som bor utenfor gåavstand blir jo fraktet med buss. Det vil si at i utgangspunktet kan resten gå eller sykle til skolen. Ikke bare er det veldig lite fysisk aktivitet i skolen, men også i fritiden sitter barn mye i ro. De spiller mye mer dataspill eller ser på tv ifremfor å være ute og leke eller spille fotball. Om ikke for å trimme,så iallefall for å få bevege seg litt i frisk luft.

Når det gjelder sykkelløpet i dag kunne det nok ha vært litt bedre organisert fra HSH sin side, og selv om jeg gjerne ikke helt ser oss, studentenes læringsverdi, så jeg helt klart elevenes. Jeg er overbevist om at de lærte mye mer på denne timen de var ute og syklet, enn de ville ha gjort på aldri så mange timer med teorioppgaver om det samme. Det er som Dewey så fint sier; "learning by doing..," men han sier jo også da "..and reflection", og det er den delen jeg savnet litt. Selv om det neppe hadde vært gjennomførbart i det opplegget vi hadde i dag, hadde nok elevenes læring vært enda bedre hvis elevene kunne fått reflektert over hva de kunne gjort bedre og andreledes og satt ord på det de har lært i løpet av dagen.

LK06 vs.L97

Siden jeg har jobbet med LK06 i dag vil jeg prøve å formulere det jeg synes jeg har lært i dag.
LK06 består av fire deler: Den generelle delen av læreplanen, som er videreført fra både L97 og reform 94. Den generelle delen forteller om verdier og menneskesynet til læreplanen, og vitner om en tydelig progressivistisk tankegang. Læreplanene for fag er totaltforandret fra tidligere. I L97 var det mål som skulle nås etter hvert år. Målene var ofte vanskelige å måle, og formuleringer som ha kjennskap til og ha innsikt i ble mye brukt. I LK06 er kunnskapsmålene redusert til mål kun etter 2., 4., 7. og 10. årstrinn. Målene er færre og mer konkret. Tanken om konkrete mål for opplæringen, vitner om et mer tradisjonalistisk syn. Kompetansemålene har også formuleringer som gjøre og mestre, som legger opp til mer elevaktivitet, selv om det er prinsipp om metodefrihet i den nye læreplanen. Prinsipper for opplæringen, deriblant læringsplakaten som er et slags sammendrag av skolen sine forpliktelser ovenfor elevene og samfunnet ellers. Læringsplakaten erstatter broen fra L97. Den siste delen er fag og timefordeling, i Kunnskapsløftet skal det være lettere å kunne åpne for å flytte på timefordeling og fag for både grupper og enkeltelever, noe som legger opp til at det skal være lettere både til å gjøre lokale tilpasninger og tilpasninger i forhold til enkeltelevers behov.

Kunnskapsløftet er en stor endring fra L97 mye er endret selv om noe, slik som den generelle delen, er likt fra tidligere. Den største endringen er helt klart kompetansemålene og de fem ferdighetene (å kunne skrive, regne, lese, uttrykke seg muntlig og bruke digitale verktøy) som skal integreres i alle fag. Jeg vil si at med LK06 har den enkelte skole og lærer mer frihet og beslutningsmulighet.

Forberedelse til muntlig eksamen

I dag har Maria og jeg jobbet med disposisjonen som skulle lages i forhold til forberedelse til muntlig. VI har fått tildelt temaet LK06 - innhold og utfordringer. Det synes jeg egentlig var greit. Dette er et ganske konkret område å jobbe med, med en konkret læreplan å forholde seg til. Mange andre emner er mer svevende hvor man ikke har noe "fasitsvar" som sier at slik er det. Man har gjerne teoretikere som mener ulike ting, og ofte motstridende ting om emnet. Selvølgelig kan en ha ulike meninger om LK06, men selve læreplanen er nå en gang slik den er. Det som er litt spennende å se er hvilke syn som ligger til grunn for læreplanen, og hvordan den er forskjellig fra tidligere læreplaner, som f. eks. L97.

Denne måten å jobbe på, det at vi går sammen i grupper og setter opp en disposisjon over de viktigste momentene innenfor emnet, fungerte veldig godt for meg. Jeg føler jeg har lært en0ormt mye mer i dag enn jeg ville gjort hvis jeg satt hjemme og bare leste i bøkene. For min del har det veldig god effekt å ikke bare lese, men også samtale med andre om teorien. Å måtte formulere kunnskapen, få frem det jeg kan og høre andres synspunkt på emnet er utrolig mye hjelp i. Jeg tror at når jeg leser, har det lett for å bli til at jeg bare leser for å lese, og ikke stopper opp og sjekker at jeg faktisk har forstått det som står der. Det er man derimot nødt for når man jobber samen med andre, og snakker og dikuterer rundt det. tillegg tror jeg det blir lærerikt å få presentert emnene de andre har jobbet med i pedagogikkundervisningen fremover.

Hvordan gjøre læreryrket mer attraktivt?

En ting jeg har tenkt litt på i det siste er dette med lærermangel. Nå vet jeg egentlig ikke hvor akutt lærermangel det er i Norge for tiden, da dette er noe som varierer med tiden, men på ungdomsskolen her hvor jeg bor er nå mesteparten av lærerne i 60-årene, og faretruende nær pensjonsalderen. Store deler av lærerstaen kommer til å gå av med pensjon i løpet av få år. Hvem skal ta over deres jobber da? Det er grenser for hvor mange utdannede lærere som ikke har jobb allerede, og det blir ikke utdannet så veldig mange lærere per år. På HSH har antallet lærerstudenter sunket kraftig de siste årene. Konsekvensene kan fort bli at elevene ikke får kvalifiserte nok lærere. Ukvalifiserte lærere er nok det siste norsk skole trenger, i og med at skolen har måttet tåle massiv kritikk fra flere hold i det sist, grunnet de dårlige resultatene i internasjonale tester.

Spøsmålet blir da; hva kan gjøres for å få utdannet flere lærere?
For få ønsker å bli lærere for tiden. Hva er det som gjør at læreryrket er blitt mindre attraktivt? For en god del år siden var læreryrket et såkalt høgstatusyrke på lik linje med legen og presten. Slik er det ikke i dag. Titler som advokater, ingeniører og leger er mye mer sett opp til. Hvorfor er det slik? Noe av utviklingen tror jeg har med at folk generelt er mer udannet i dag. Før var det gjerne nesten bare presten, legen og læreren som var akademisk utdannet. Det var mer vanlig å gå i lære og få seg et yrke den veien. Samtidig tror jeg at et yrkes status langt på vei avgjøres av lønningene. Det er ingen hemmlighet at man ikke velger læreryrket om en har ambisjoner om å bli millionær. Samtidig vil jeg påpeke at en nyutdannet ingeniør tjener nøvendigvis ikke så veldig mye heller, men de har mulighet til å stige betraktelig i gradene. Man har mye større mulighet til å klatre opp til en høgtlønnet stilling. Som lærer har en enten kommunen eller fylkeskommunen som arbeidsgiver, og enten man synes det er riktig eller ikkke, får man ikke høgere lønn selv omn man gjør en skikkelig innsats. Lærerlønnningene er ikke prestasjonsbasert. Et siste moment som sannsynligvis har innvirkning på yrkets popularitet er nok den negative mediadekningen skolen og lærere har fått i det siste. Lærerne har nok fått urettferdig mye av skylden for de dårlige resultatene Norge fikk i en rekke internasjonale tester. Selv om lærerne sikkert må ta sin del av skylden for dette, kan en annen årsak til disse resultatene, for eksempel være den hyppige innføringen av nye skolereformer her til lands, noe lærerne ikke styrer.
Når det er sagt er det få yrker jeg synes bør være så respektert som læreryrket. Som lærer er man med på å forme barn og unges fremtid, og man må gi så mye av seg selv hver dag. Slik som det er i dag med lite ressurser i de fleste skoler, men samtidig utallige krav om at man skal se hver enkelt elev og sørge for tilpasset opplæring, samtidig med kompetansemål som må oppfylles, er utfordringene mange for lærerne.

Uke 15 - Likestilling og likeverd

I undervisningen på tirsdag hadde vi om likestilling og likeverd. Det ble en kraftig debatt i klassen, og da spesielt om dette med likestilling mellom kjønn. Folk har utrolig forskjellige og sterke meninger om dette. Jeg har veldig vanskelig for å se for meg at det kan være så veldig mange som i rent alvor kan si at de er imot likestilling. For meg er likestilling helt naturlig. Jeg har vokst opp i et hjem der både far og mor har gjort omtrent like mye husarbeid, og har fått bestemt like mye. Jeg lærte både å sy og å skifte olje på bilen av foreldrene mine. Det er jo for min del helt naturlig også.
Det som jeg ikke synes er like naturlig, er at kvinnene må ”kvoteres” inn overalt. Selv om det tradisjonelt sett har blitt sett på kvinnen som det svake kjønn, er det helt latterlig å si noe sånt i dag. Alle ved sine fulle fem, er jo klar over at intelligens ikke er kjønnsbetinget, så hvorfor skal kjønnskvotering egentlig være nødvendig? Ja, det er få kvinner i lederstillinger, ja, vi har litt få kvinnelige automasjonsingeniører, men hva så? Hvis det er få kvinner der, så er det vel gjerne fordi det er få damer som er interessert også da. Langt fra alle kvinner ønsker å ha en jobb som tar opp all tiden, det er jo helt naturlig at mange ønsker å ha litt mer tid til barn og familie. Dette gjelder kanskje spesielt kvinner, som ofte har litt sterkere instinkter når det kommer til slikt. Er det et problem da?
Jeg tror at fremming av likestilling kunne vært gjort på litt andre måter. Det er vanskelig å endre folks holdninger til at begge kjønn er like smarte og flinke, og kan gjøre en like god jobb, hvis at man samtidig lager lover som tvinger bedrifter og lignende til kjønnskvotering. Da sender man jo samtidig ut om at kvinner er svakere og trenger hjelp til å oppnå det samme som menn klarer på egenhånd.
Jeg er klar over at dette er litt svart-hvitt og at det er flere sider og nyanser av dette med likestilling, men i bunn og grunn mener jeg at en diskusjon om vi skal ha likestilling eller ikke, det mener jeg vi burde være ferdig med i 2008.

Testing i skolen?

På torsdag hedde vi en test på skolen. Den blir kalt TEDS og er en internasjonal undersøkelse som tester matematikkkunnskapene hos lærerstudentene i mange land. Dette fikk meg til å prøve å gjøre meg opp en mening om slik testing på elever. Slik realiteten er, så er det jo en del slike tester i norsk skole i dag. Vi har de nasjonale prøvene, vi har slike internasjonale tester som PISA-undersøkelsen, TIMSS og PIRLS. Jeg synes det er litt vanskelig å vite hva jeg skal mene om dette uten å ha noe forskningsmateriale eller teorier på området å forholde meg til, meg ser jo klare både positive og negative sider med slik testing. En positiv side er jo at elevene får trent seg i "eksamenssituasjoner" fra tidlig av. Det er ofte vanskelig å gjøre sitt beste på eksamen hvis det er en helt ny situasjon som man ikke føler seg helt trygg på. På den andre siden har du den følelsen av å milykkes enb del elever sitter igjen med etter slike tester. Testen er for vanskelige, det er jo den samme testen alle elevene får, selv om norsk skole til vanlig bygger på et prinsipp om tilpasset opplæring. Det som er hensikten med slike prøver er jo å kartlegge kunnskapsnivået enten på landsbasis, slik at vi kan sammeligne oss med andre land, eller på hver enkelt skole. Spørsmålet jeg stiller meg er hva får en ut av en slik test, hva bruker en resultatet til? Media bruker resultatet på slike tester til å trekke frem hvor håpløs norsk skole er, skoleeierne bruker slike resultat til å stille seg selv i forhold til andre sammenlignbare skoler, foreldre ser på dette som en slags kvalitetsmåling for hver enkelt skole, men hva slags konklusjoner kan man egentlig trekke? Hvis man ser på disse internasjonale testene, må en jo før en trekker eventuelle konklusjoner se på en del innvirkende faktorer. Læreplanene i de ulike landene kan ha svært ulikt fokus, den norske og den finske læreplanen (to land som har blitt sammenlignet mye i det siste) har helt forskjellige verdier de er basert på. Tradisjonen i den norske skolen har vært å ha et fokus på sosial trivsel og mellommenneskelige forhold i tillegg til faglig fokus. Dette har ikke vært så viktig i Finland. I slike prøver er det stort sett kun faglige kunnskaper som blir målt. Den sosiale kunnskapen de norske elevene sitter igjen med kommer ikke til utrykk her i det hele, og er vanskelig å måle. En ting som ble sagt da vi fikk litt informasjon om slike prøver før vår egen test, var at selv om norske elever alt i alt ikke har scoret så veldig høyt på disse internasjonale testene, har de på CIVIC-testen scoret høyt. CIVIC tester kunnskap innenfor samfunnsfag og lignende. En annen faktor an bør ta hensyn til før en begynner å sammeligne, er hvordan testene blir sett på i det enkelte land. Jeg tviler for eksempel på at det er så veldig mange norske elever som pugger til PISA-testene, men det kan nok forekomme i en del andre land i verden.

Uke 13 - Ungdomsalder og ungdomsidentitet

Dette er et tema som jeg synes er veldig spennende å ha om. Jeg har lyst til å jobbe på ungdomsskole, og ser derfor på dette som svært aktuelt tema. Samtidig synes jeg ikke det er så veldig lenge siden jeg selv var i denne fasen, vil egentlig kategorisere meg selv som en ”eldre” ungdom. Jeg kjenner igjen en del av teorien fra mine egne år som opprørsk ungdom der alt skulle testes og utprøves, og det jeg er overbevist om er at hvordan man er som person i ungdomstida har veldig mye med påvirkning av miljøet. Jeg kommer fra en bygd hvor ungdomsmiljøet kan regnes som rimelig tøft, vi har vel toppet en del undersøkelser opp gjennom årene når det blant annet gjelder debutalder for alkohol og lignende. Da jeg gikk i åttende klasse var det veldig sterke forventninger om at en skulle drikke alkohol, og det var tøft, ja, nesten en nødvendighet å lyge til foreldre om hvor en var. Riktignok tror jeg denne trenden har snudd litt de siste årene.
Det spørsmålet jeg stiller meg er egentlig hvor slike uheldige trender oppstår? Helt klart er ungdomsalderen ofte en tid preget av usikkerhet og utprøving av grenser. Man er aldri så påvirkelige som en er i ungdomstida, men ikke fra hvem som helst. Man går fra at foreldre er den viktigste påvirkningskilden til at det er medelever. Det sier seg selv at målene og verdiene da blir noe endret, og sjeldent til det bedre, man er i denne perioden ofte svært selvsentrert og fokuset ligger i stor grad på å ha det gøy her og nå fremfor å tenke fremover. Jeg tror det er veldig viktig s om voksenperson å sette klare grenser for ungdommen samtidig som en viser varme og skapertillit. Har man som ungdom klare grenser å forholde seg til, tror jeg behovet for å tøye disse grensene blir mindre.
En ting som slo meg da jeg leste i boka til Imsen, var at jeg tror mye av denne opprørskheten i ungdomsårene skyldes at man ofte ikke har noe klart mål i sikte i denne alderen. Man er usikker på fremtiden, det er vanskelig å vite hvilket yrke man skal velge. Jeg tror det ofte er de ungdommene som ikke helt vet hvilken retning de skal velge og ikke helt har funnet sin plass enda, som jar det tøffest og kan være mest utfordrende i denne perioden. De som vet hva de vil, som allerede har bestemt seg for å bli lege eller advokat, konsentrerer seg ofte om å jobbe mot dette målet. Alt i alt tror jeg ungdom fremfor alt trenger retning, klare grenser og voksenpersoner de kan stole på.

Praksis

Nå begynner praksisperioden å nærme seg slutten, og vi er midt inne i overtakelsespraksis.Desverre har jeg gått glipp av veldig mye av praksisen, fordi jeg har vært syk, men nå kommer jeg sterkt tilbake denne siste uken iallefall. Nå er jeg på 6. trinnet sammen med Liv og Knut. Det går egentlig ganske bra, men det er utrolig uvant å ha med så store elever å gjøre. Jeg merker godt på meg selv at fokuset blir liggende på et litt annet sted enn når jeg underviser på 1. trinnet. Jeg kjenner at jeg blir en god del strengere med 6. klassingene, men en må da kunne forvente litt mer av dem når de er blitt så store. Likevel ser jeg at det er mye de samme tingene man må minne dem på også etter så mange år på skolen. Det er fortsatt vanskelig å sitte i ro i kroken, å rekke opp hånden hvis en vi si noe, og å få med seg beskjeder. Samtidig synes jeg det er kjekt med elever som er blitt så store at en kan snakke mer skikkelig med dem, en kan ha "ordentlige" samtaler og man kan tulle litt med dem.

I dag har jeg fått prøvd meg som heimkunnskapslærer. Det var en kjekk opplevelse. Jeg gruet meg litt på forhånd, for jeg var usikker på hvordan elevene ville oppføre seg i en slik situasjon. Timene gikk likevel veldig fint. Bortsett fra en gruppe som hev et halv kg. sukker i grøten sin med en gang jeg snudde ryggen til, var elevene kjempeflinke og flittige. De laget grøt og bakte klippekrans som bare det. Guttene var litt motvillige til å rydde og vaske, men etter et par påminninger om at det var dem som hadde ballbingen i friminuttet (noe som er ukens store høydepunkt hos 6. trinnet) , og at de ikke fikk gå ut før det var helt rent og fint på kjøkkenene sine, ble det fort rent og pent hos dem også!

Foreldresamarbeid uke 7

Foreldresamarbeid er et emne jeg for det første visste lite om på forhånd og synes er litt vanskelig. Det er mye som er litt vanskelig å ta stilling sånn uten videre. Hvor mye medbestemmelse bør foreldrene ha, og hva de skal være med å bestemme. Foreldre er en minst like sammensatt gruppe som elevene. De fleste ønsker å gjøre mest mulig for at barna skal ha det fint på skolen, men det er varierende hvor mye tid og ressurser hver enkelt foreldre har. Foreldres oppfatning av skolen og hvordan skolen skal være er også svært ulik. Økten på tirsdag kom derfor godt med. Jeg har tenkt litt på det i ettertid at det viktigste med foreldresamarbeid er egentlig hvordan ting gjøres og sies. Foreldre er helt klart en ressurs som bør brukes, men det er viktig å tydeliggjøre at det er ikke alle foreldre det passer for, og som har anledning til å bidra.

Kommunikasjon er er sentralt begrep her. De fleste foreldre vil nok vite mest mulig om barnet sitt på skolen. Mest mulig informasjon til foreldrene om hva som foregår i skolehverdagen gir foreldre et samtalegrunnlag med barnet sitt.

Skolen som organisasjon - uke 4

For å gå inn i dette emnet må en starte med å si noe om hva en organisasjon egentlig er. Pensumboken på emnet (Helle) og lærer Åshild brukte en definisjon hentet fra Hansen og Heide, 1992; "Flere personer som samarbeider om å nå et felles mål". For å gå litt inn i denne definisjonen, er den satt sammen av en del krav som må fylles for at noe kan kalles en organisasjon. "Flere personer" sier noe om mengde, man er altså ikke en organisasjon om man er alene, driver et enkeltmannsforetak, men, ja, på en skole er man flere. Resten av definisjonen, "som samarbeider om å nå et felles mål" er jeg litt mer usikker på. På en skole har man mange ulike aktører. Vi har pedagogene, lærerne eller en proffesjonell organisasjon for å bruke Berg og Wallin (1982) sine begreper. I tillegg har vi en administrativ organisasjon som styrer, og til slutt en såkalt tvangsorganisasjon - elevene (navnet ut ifra at elevene i utgangspunktet ikke velger å gå på skole). Jeg tror så at vi kan si at disse tre gruppene kan kalles organisasjoner, men slår man disse tre gruppene sammen, og kaller hele skolen en organisasjon, fyller en da kravet om at alle samarbeidet om å nå et felles mål? Pedagogenes hovedmål må jo være å få best mulig læring hos elevene, samtidig som trivsel og resultater også er viktig. for de styrende organene er nok økonomistyring en viktig faktor samtidig som disse andre momentene også er viktig, men elevene, "den tvungne organisasjonen", hva er egentlig deres mål? La oss tenke oss en ungdomsskole. Ja, det er nok en del elever som har som fremste mål å lære mest mulig, og få best mulig karakterer, men jeg tror veldig mange ungdomsskoleelever synes det er langt viktigere å være "populær", å ha de tøffeste og ikke minst dyreste klærne, ha masse venner og bli sett opp til av medelever. Det kan godt være at jeg undervurderer 13-15 åringene, men jeg minnest selv da jeg var på den aldreren, det var høyst få som var kommet til det modningsnivået at de innså viktigheten av å gjøre sitt beste på skolen. For å komme til poenget: Har hele skolen et felles mål de samarbeider mot? De må jo ut ifra definisjonen ha det. I så tilfelle, kunne det være formålstjenlig å presisere disse målene for alle aktørene i organisasjonen? Slik at de er bevisste og enige om målene?

Pedagogisk grunnsyn - uke 2

Da var vi over på vårhalvåret, og pedagogikkundervisningen er kommet i gang igjen. I dag skulle vi ha om pedagogisk grunnsyn, noe jeg på forhånd så frem til, siden jeg ikke følte meg så veldig sikker på dette. Jeg har forsåvidt lest teorien og hår noen lunde kontroll på de ulike læringsteoriene, men var fortsatt ikke helt stø på dette med pedagogisk grunnsyn. Hva er et padagogisk grunnsyn egentlig? Og bør jeg ha bestemt meg for hva mitt er allerede. Vil ikke dette endre seg etter hvert som jeg lærer mer. Mye spørsmål i hodet mitt på forhånd altså.

Vi startet dagen med å få litt informasjon om mappeoppgaven som begynner å bli skremmende aktuell å begynne på nå etter hvert. Jeg tror det blir en interessant oppgave å jobbe med, og jeg vet med meg selv at jeg lærer veldig mye av denne type oppgaveskriving. Vi fikk en del gode tips for hvordan strukturere oppgaven og arbeidet, noe jeg definitivt skal benytte meg av.

Videre fikk vi en del teori om pedagogisk grunnsyn. Hva det er for noe, og en del om de to hovedretningene innenfor pedagogisk grunnsyn. Til slutt hadde vi et gruppearbeid der vi jobbet på en måte som kalles kontrovers. Dette var en anteressant måte å jobbe på der en får god trening i å argumentere og ytre meninger. En får også sett en sak fra flere sider, ikke nødvendigvis bare din egen. Dette er noe som helt klart kan brukes i indervisning iallefall på ungdomsskolen.

Vårt pedagogiske grunnsyn utvikler seg gjennom de holdninger og verdier vi har, sammen med teori og praksis. Disse faktorene påvirke hverandre gjensidig i utviklingen av det pedagogiske grunnsynet. Selv etter vi har tatt et standpunkt om vårt eget pedagogiske grunnsyn kan dette endre seg. Det pedagogiske grunnsynet vil endre seg etterhvert som vi får nye praktiske erfaringer, leser mer teori, vil holdinger og verdier endre seg, og da også det pedagogiske grunnsynet. Vi har to hovedretninger når det gjelder pedagogisk grunnsyn. Det som er naturlig, er å hente deler fra begge retninger når man utvikler sitt eget grunnsyn. Hva man er enig i og uenig i vil nok endre seg litt over tid, og er forskjellig fra person til person. I skolehistorien er nok tradisjonalismen den hovedretningen som er sterkest representert. Fra gammelt av har det vært et syn på læring hvor fokuset er på det som skal læres, ikke på elevene. Læreren skulle være den som var aktiv, mens elevene skulle være stille og høre etter. Elevene skulle også dannes slik at de passet inn i samfunnet. Man kan trekke klare paralleller mellom tradisjonalismen og behaviorimen. Fra 70-tallet har synet på læring generelt sett endret seg mot den andre retningen, eller motpolen, progressivisme. Progressivismen er i og for seg det motsatte av tradisjonalismen. Fokuset ligger her på eleven og tanken er at elevens interesser skal stå i sentrum for læringen. Læreren skal skal fungere mer som en tilrettelegger og veileder enn en foreleser. Læreplanen L-97 har tydlige spor av progressivistisk tankegang, med fokus på elevaktive arbeidsmåter. LK06 derimot har vridd seg litt mer mot tradisjonalismen igjen, med sterkt fokus på hva som skal læres, gjennom kunnskapsmålene. Den generelle delen i LK06 har et progressivistisk syn, men den er vel egentlig ikke endret siden L-97 er den?